Vinteren 2008 -2009 gjennomførte Israel sin brutale invasjon av Gaza, som med sine enorme sivile lidelser for palestinerne, rystet verden. Det uttalte målet fra Israelsk hold var å slå så hardt til mot den palestinske sivilbefolkningen at de ville miste lysten til fortsette motstandskampen. Den brutale straffen Israel bombet over en innesperret sivilbefolkning uten mulighet til å flykte, fordi de ikke ville gi opp kampen for sin frihet, vekket mange. Nok en gang fikk vi så tydelig se at det aldri har eksistert to likeverdige parter i denne konflikten, som har vært det internasjonale samfunnets mantra helt fram til i dag. Det dreier seg om en militær overlegen okkupant som systematisk forsøker å fordrive et folk.
Okkupanten Israel forholder seg til ”fakta på bakken” i større grad enn internasjonale oppfordringer og resolusjoner fra FN. For å etablere disse ”fakta på bakken” trenger Israel det David Ben Gurion (Israels første statsminister) kalte ”revolusjonære tilstander”, krigstilstander. Den 9.april 1948 massakrerte Irgun og Sternbandene (paramilitære sionistiske grupper som opererte mellom 1931 og 1948), med den seinere statsministeren Begin i spissen, landsbyen Deir Yassin. Dette var starten på den palestinske flukten, kjent som al Nakba (katastrofen), hvor 3/4million mennesker blei tvunget fra sine hjem. Den tidlige sionistiske bevegelsen som Ben Gurion var en del av skjønte fra starten av at deres interesser om en jødisk stat i Palestina sto i åpenbar motsetning til lokalbefolkningen sine interesser om å beholde jorda si. Derfor forsto de også at for å lykkes i sitt prosjekt måtte de frarøve de innfødte sitt land, og befolke det med nykommere. I 1950 vedtok Israel loven ”The Law of Return” som gir alle jøder rett til israelsk statsborgerskap og til å bosette seg i Israel, uavhengig om de noen gang har vært i Palestina. Samtidig nekter Israel å rette seg etter FNs resolusjon 149 fra 1949, som krever at Israel åpner for at de palestinske flyktningene har rett til å vende tilbake til sitt eget land. Altså fordriving og bosetting!
Denne strategien har ligget til grunn for Israels over 60 år lange okkupasjon. Bosettinger har blitt etterfulgt av infrastruktur som vanskelig lar seg fjerne. Egne motorveier forbudt for palestinerne binder sammen nettet av nøye planlagte bosettinger som innringer palestinske områder. I denne prosessen stykkes palestinernes land opp og isoleres i små enklaver som likner mer og mer på ”bantustans”, hvor den svarte befolkninga blei henvist under Sør Afrikas apartheidregime. Det siste og tydeligste eksempelet på dette er den folkerettsstridige muren som sperrer palestinerne inne i verdens største fengsel. Høsten 2005 antydet utenriksminister Tzivni Livni at muren ville bli Israels ”endelig” grense, dette blei regjeringas reelle linje etter valget i 2006. Muren umuliggjør en levedyktig palestinsk statsdannelse og ødelegger livene til tusener av palestinere som ikke får høstet sine olivener, kommet seg til lege, på jobb eller besøkt familie.
Vesten har i liten grad kommet med reelle protester. Våren 2004 fattet kongressen i USA et vedtak der de ga full støtte til Sharons plan om å opprettholde (permanent annekter) deler av de okkuperte områdene. Dette uthuler Genevekonvensjonen og Folkerettens betydning på spørsmål om anneksjon og kolonisering. Koloniene bryter den fjerde Genevekonvensjonen, som fastslår at det er ulovlig for et land å flytte deler av sin befolkning inn på områder som er erobret med militærmakt. FN-resolusjonene 446, 452, 465 og 471 ber eksplisitt Israel om å fjerne kolonistene fra de okkuperte territoriene.
Det er et behov for en grunnleggende endring i den politiske tilnærmingen til konflikten om Palestina. Hvordan oppnå frihet for det palestinske folk, og dermed fred?
17 år etter Osloavtalen, på tross av Israels sammenhengende brudd på folkeretten, og den stadig dypere koloniseringen av de okkuperte områdene, følger den grunnleggende politiske tilnærmingen fremdeles samme spor: Det en kan bidra med er kun å tilrettelegge for at de to ”Partene”, i virkeligheten de okkuperte og okkupanten, kan snakke sammen. Forhandlinger, uten rammer basert på internasjonal rett, overlatt til den sterkestes diktat. Denne mentaliteten kom ut av Osloprosessen, historien siden har vist oss at den er feilslått.
Det er på tide å reise kravet om boikott, et virkemidler som kan sette oss og det internasjonale samfunn i stand til å legge konkret press på Israel. Israel viser ingen vilje til å rette seg etter internasjonal lov og akseptere palestinernes individuelle og nasjonale rettigheter. Effektivt press på okkupanten og dens politikk er den mulige veien til fred.